Fem år etterpå

Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen / Aftenposten

For fem år siden skjedde det fæleste jeg har opplevd. Jeg hadde min tredje dag på jobb på UngInfo, et kvartal unna Regjeringskvartalet. Så smeller det. Kroppen reagerer før jeg rekker å tenke og plutselig lå jeg på gulvet med hendene over hodet. Kroppen visste at det var en bombe.

Vi samlet de ansatte og ungdommene i senteret og gikk ut på gaten. Møllergata var en krigssone. Folk løp rundt forvirrede og redde, mange med blod rennende nedover ansiktet. Plutselig kom masse folk løpende i mot oss og jeg husker jeg tenkte at nå kommer det en gal mann med maskingevær. Jeg gjemte meg mellom noen søyler og holdt pusten.

Jeg kjente ikke de nye kollegene mine noe særlig, men plutselig var vi i en krisesituasjon og jeg fikk se helt andre sider av dem enn man ser i løpet av en vanlig arbeidsdag. Vi forstod ikke hva det var som hadde skjedd, men vi visste at vi måtte komme oss bort. Sammen fant vi en fluktrute bort fra sentrum som omgikk potensielle terrormål, t-banestasjoner og offentlige bygninger. Og så samlet vi oss hjemme hos meg. Der kom det flere til utover kvelden og det var godt å være sammen når den forferdelige og uvirkelige nyheten om Utøya etter hvert kom.

De første jeg ringte var mamma og pappa og min nesten nye kjæreste. Og den første som ringte meg var min bror Dylan. Siden strømte meldingene inn. Jeg husker jeg snakket med bestemor som fortsatt levde da og det første hun sa glemmer jeg aldri: "Jeg håper bare det ikke er en muslim".

Et par dager etter angrepet var vi tilbake på jobb i Møllergata. Vi hadde sponplater som vinduer det første halvåret og den lille hulen var et sted mange unge kom i tiden etterpå. Etter jobb gikk jeg ut for å hente sykkelen min. Jeg hadde syklet den til jobb 22. juli og skulle nå sykle den hjem. Men hjulene gikk ikke rundt. Sykkelen hadde fått seg en skikkelig trøkk og hjulene var helt ødelagte. Sykkelen min dukket faktisk opp i flere "etter-reportasjer". Vi kom tilbake. Jeg reparerte sykkelen og vendte tilbake. Men det er ikke mulig å reparere alt som ble ødelagt den dagen.

Den første tiden kvapp jeg når noen smalt med en dør eller startet en motorsykkel. Jeg hadde mareritt i flere år etterpå og det hender fortsatt at Anders Behring Breivik dukker opp i vonde drømmer. Etter hvert går det bedre, men jeg merker at det har kommet sterkere tilbake nå når jeg selv har blitt mamma. Og når nyheten om terroren i Nice kom forrige uke gikk det frysninger nedover ryggen min. Nå skjer det igjen.

Men husk hvordan vi reagerte da det skjedde.

Vi stod sammen. Med blomster. Og med kjærlighet.

Foto: Erlend Aas / Scanpix

Barndommens bilder på boks

Jeg husker fortsatt første gang jeg fikk en aha-opplevelse med film. Vi bodde på Justvik, jeg lå på den slitte grønne fløyelssofaen og kjedet meg - var sjuk og hadde feber. Men pappa hadde løsningen: som snille fedre i 90-tallets Kristiansand gjorde leide han en moviebox(!) på VideoTeket(!!) Filmen han kom hjem med var Steven Spielbergs "The Goonies". Jeg hadde ikke sett E.T. og ante ikke hvem Spielberg var, men det sekundet filmen begynte visste jeg at jeg satt overnfor noe stort. Wow! Dette var jo sjukt. Dette var ellevilt. Dette var dødsbra! Pappa ble sporenstreks sendt tilbake til byen for å leie mer Spielberg.

Nå høres det sikkert ut som om jeg er 80 år gammel, men mine tidligere store filmopplevelser hadde innebåret søndagsmatineer med Fred Astaire, Ginger Robins og Spike Jones (Åh, Spike Jones! Dette merker jeg at jeg må skrive mer om en annen gang. Note to self!), og de hadde vært fantastiske. Men disse eventyrene var jo noe helt annet!

Iløpet av et par dager på sofaen slukte jeg Back to the future 1, 2 og 3 på vår lille mikrobølge-TV. Som om ikke det var nok at filmene var svart-hvite så nemlig vår svarte og hvite TVen ut som en mikrobølgeovn. Jeg husker fortsatt dagen vi fikk tv-antenne og dermed andre kanaler enn NRK. Jeg hadde mast så lenge om å få lov til å få TV2 slik at jeg også kunne få se Baywatch(!) Jepp, du leste riktig! Jeg så på Baywatch. Og veien til røde badedrakter var som en scene fra en norsk film. Pappa stod på taket og justerte antennen, Dylan på trappa, Indra i ganga, mamma på kjøkkenet og jeg foran TVen - i håp om at jeg snart skulle få se David Hasselhoff og Pamela Anderson (Herregud, puppene deres spratt jo nesten like mye opp og ned!) løpe rundt på stranda.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle si: jeg ønsker meg et hover board til jul! I følge Steven Spielbergs 1989-versjon av 2015 skulle disse vært allemannseie i dag. Synes det er på tide at vi tar tilbake fremtiden!

Hjelp, jeg vil strikke!

Da jeg fortalte mamma at jeg var gravid var noe av det første hun sa "Da skal du vel begynne å strikke da?" Ryggmargsrefleksen min var "Nei!" og jeg fnøys og lo. Hvorfor skulle jeg det?! Noen uker senere stod jeg likevel der på Pickles og lurte på hvilke farger jeg skulle kombinere i min første hentejakke.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle poste dette innlegget, men etter å ha fått mange kommentarer fra folk som ikke tror de kan strikke og derfor ikke tør å begynne tenkte jeg det var på sin plass med en liten pep talk. Jeg er nemlig sikker på at hvis jeg kan få det til, så kan jommen du det også!

Jeg hadde ikke strikket på over 10 år når jeg stod der i Markveien og prøvde å finne akkurat rett grønnfarge-combo. Og da var det begrenset til ganske enkle prosjekter med mye hjelp fra over gjennomsnittet strikkekyndige som bestemor og tante Helga. Men gud, har det skjedd mye siden jeg strikket påskegule raggsokker som elleveåring. Bestemor kan ikke spørres til råd lengre, men i stedet finnes internett tilgjengelig døgnet rundt med både tips, hint og videoer på alt fra "hvordan legge opp" til "sammenveving". Og til og med det jeg gruet meg mest til: ullsokkestrikking gikk greit etter et par hundre sjekk innom blogger og youtube for å sjekke hvordan det nå var man tok opp den hælen igjen.

Men tilbake til begynnelsen: etter noen googlesøk på enkle og gratis strikkeoppskrifter begynte jeg altså hos Pickles og her har jeg egentlig holdt meg siden. I følge noen superstrikkere jeg kjenner er dette selvlærte strikkere, så de bruker ikke strikkesjargong og det passet meg helt utmerket da det følte som jeg faktisk forstod hva de bablet om. Første prosjekt var Melkers hentesett. Dette var såplass enkelt, men så såpass komplisert ut at jeg følte meg helt rå når jeg var ferdig. Og jeg lagde meg så et mål om å strikke alle nybegynnertingene før jeg gikk videre til litt øvet, så da ble det både Lille luring lue, votter og sokker, Olivias omslagsjakke, Myk start bukse, ullsokker (grøss og gru, men det gikk greit takket være Petunia!) og Johannesjakke (hvem hadde trodd jeg kunne strikke mønster? Ikke jeg!)

Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg sikkert kjøpt alt garnet mitt på Pickles, men nord lærer nøgen kvinde at spinde på andre tråder og jeg har handlet garn på alt fra Husfliden til Rema 1000(!) Det viser seg at billiggarnet Mor Aase som selges her faktisk er produsert av Sandnes garn og jeg har blant annet brukte raggsokkgarnet deres. Mange av de i Husfliden og andre garnbutikker er ofte kjempeflinke til å hjelpe å finne noe som tilsvarer garnet som brukes i oppskriften, og da får du jo også velge dine egne farger slik at prosjektet ditt virkelig blir "one of a kind".

Nå er jeg i gang med mitt første litt øvet-prosjekt fra Pickles (Krabbesett) og det går såpass greit at det spørs om jeg ikke snart våger meg ut på andre jaktmarker. Jeg har jo drømt om svarte og lilla selbuvotter siden jeg var tenåring. Kanskje det endelig er på tide at jeg ordner meg noen selv? Wish me luck, og tro meg: you can do it!

PS: jeg lover at dette ikke skal bli en husmor-, strikke- og cupcakeblogg. Strikkepinnekors på halsen!

PS2: jeg velger å tro at min nye strikkedille ikke er en konsekvens av at jeg alltid gjør som mora mi sier, men at det er snakk om en blanding av dette velkjente nesting-syndromet iblandet en romantisk ide om at jeg har lyst til å kle min hjemmelagde baby i hjemmelagde klær. Jeg går for det siste.

Spørsmål fra en søring

Før jeg flyttet nordover hadde jeg egentlig ikke noe forhold til vindstyrke utover "Jøss, nå blåste det gitt. Ok, da tar jeg på meg ei vindjakke." Men siden vi flytta nord for polarsirkelen har jeg fått et litt annet forhold til vær og uvær og lest meg opp på blant annet Beauforts skala. Til de som lurte er den oppkalt etter Sir Fracis Beaufort, en hugenott(!) besatt av trygg ferdsel til sjøs som brukte fritiden sin på å lodde dybden og observere stjernene. Kul type, med andre ord.

Men ja, altså. Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at det som noen av dere kanskje har fått med dere herjer litt av et uvær her oppe om dagen. Jorun, heter hun, og raljerer opp og og ned Nordlands vakre kystlinje. Og som en person som fortsatt ikke er helt vant til denne typen vær tar jeg meg selv i å lure på om jula står til påske. La meg prøve å konkretisere.

Spørsmål man stiller seg som søring når det blåser opp til 35 m/s i kastene:

• kommer viduene til å knuse?
• kan det hende taket vårt plutselig blåser bort?
• kan jeg slippe kattene ut eller kommer de også til å blåse til værs?
• kan man kjøre (på butikken etter melk)?
• er det trygt å spasere over veien til naoben så jeg kanskje får svar på disse spørsmålene?

Har prøvd å spørre Google, men han/hun (dette kan vi diskutere en annen gang) titter bare dumt tilbake på meg.

Og apropos uvær, her har du en av mine barndomsfavoritter "The Wizard of Oz" fra 1939 som i tillegg det som senere skulle bli sviska "Somewhere Over The Rainbow" starter med en skikkelig twister og inneholder hits som denne. Dersom vi blåser bort håper jeg huset vårt også ender på den andre siden av regnbuen og at jeg får et par røde paljettsko.

Trettiårsangsten

Her for et par uker siden fylte jeg 30 år. Ængst! Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. At jeg kom til å våkne med grått hår, 100 nye rynker og et lass av cellulitter? At jeg plutselig hadde blitt kjempeklok. At jeg iløpet av nattens mulm og mørke hadde giftet meg og fått en hel hurv med barn.

Det skjedde ingen (beklager språket) jævla ting. Faktisk sjokkerende lite. Selv om det kanskje ikke føltes sånn - der man heseblesende hastet rundt fra butikk til butikk og forsøkte å ordne de siste gavene - så ble det faktisk jul, man spiste for mye, drakk for lite (i alle fall vann), de hårdt innkjøpte gavene ble utvekslet, alle fikk masse fint, jeg fikk litt ekstra (i anledning bursdagen) også la vi oss som på en hvilken som helst annen dag.

Da jeg våknet morgenen etter som trettiåring var både livet, omgivelsene og jeg forbausende like som dagen før. Samme trynet stirret tilbake på meg i speilet, de samme klærne lå i kofferten og strødd utover gulvet og lurte på om de ikke snart kunne få lov til å finne veien til gjenfødelsesmaskinen (les:vaskemaskina), og snarere enn å bli kjempeklok var jeg kanskje bare enda mer forvirra.

Det hjalp muligens heller ikke at jeg brukte deler av ferien på å lese en tale Fridtjof Nansen skrev en gang i tiden, nærmere bestemt til elevene på St. Andrews universitet i 1926. Han var en smart type han Nansen og i denne talen siterer han en hel haug andre smarte typer og det sies så mye lurt om livsvalg at det halve kunne vært nok. Jeg skal ikke gjengi alt her, men jeg vil gjerne dele følgende passasje med dere:

"… You will all find your adventure, for life itself is an adventure.


But try not to waste your time in doing things which you know can be done equally well by others. Everyone should try to hit upon his own trail. Do not lose your opportunities, and do not allow yourselves to be carried away by the superficial rush and scramble which is modern life.

The first great thing is to find yourself, and for that you need solitude and contemplation, at least sometimes. I tell you deliverance will not come from the rushing, noisy centres of civilisation. It will come from the lonely places! The great reformers in history have come from the lonely places..!

I tell you there are many people who do not get time even to think over what they themselves hold to be the purpose of their lives. What is the purpose of yours? Are you all of you certain you have the answer ready?

Are you out for happiness? Well, many people are. But believe me, my friends, you need not look for it. The great thing is to do your best, and to be independent of all other ‘necessities.’ …"

Så. Det var mine tanker om å fylle 30 og Nansens tanker om livet. Og så til det jeg egentlig ville si: godt nyttår! Som gammel og vis 30-åring vil jeg anbefale dere å spise gode mat, drikke masse vann og oppsøke flere eventyr.

Varme nyttårshilsener fra the lonely place in the north, som ikke er så ensomt når det kommer til stykket. Men tenke. Jo, det får jeg.

Milk and honey

Nå er det vinter og kaldt, og det betyr gode ting. Sånn som melk og honning!

Dagens fun fact: visste du at uttrykket "et land som flyter med melk og honning" er en referanse i bibelen til overfloden i Israel, men at det hender folk også bruker det om Australia(!)

Vel, uansett: jeg elsker honning! Ikke for seg selv vel og merke, men det er derimot kjempegodt i for eksempel:

• Chai (gjerne fra Black Cat) med melk (H selvfølgelig). My chosen drug!
• Yoghurt naturell eller lignende.
• Og som ingrediens i hjemmelagd müsli. Her er en oppskrift vi har begynt å lage som jeg har stjålet av Bollefrua(!):

Nøttemüslien til Bollefrua

3 cups store havregryn

1/2 cup hakkede mandler

1/2 cup hakkede hasselnøtter

1/4 cup gresskarkjerner

1/4 cup solsikkekjerner

1/2 cup knuste valnøtter eller pekannøtter

1/2 ts kanel

1/2 ts knust maldonsalt

4 ss meierismør

4 ss honning

1/2 ts vaniljesukker

Sett ovnen på 170 grader. Bland sammen alt unntatt smør og honning i en stor bolle. Hvis du ikke har et «cup» målebeger, så finn en kopp som rommer ca 1,3 dl og bruk den. Smelt smør og honning på lav varme mens du rører innimellom. Når alt er smeltet har du det oppi med alt det tørre og blander godt. Ha alt på et bakepapirkledd stekebrett og bre det flatt utover. Stek i 20 minutter. Rør ofte ellers brenner det seg lett, så følg med. Avkjøl og oppbevar i en tett boks. Jeg spiser dette hver morra med yoghurt naturell, og om du tilsetter noe deilig syltetøy blir det jo skikkelig luksus!

Og når man først er inne på honning finnes det jo flust med hits om emnet. Hva med Becks deilige Milk & Honey fra partyplate numero uno Midnite Vultures? En annen tenåringsfavoritt: Morphine (en av de få tingene jeg blir nekta å spille på biltur av min kjære aka saksofon-puristen) og deres Honey White? Men Jackson C. Franks låt (senere covret av både Fairport Convention, Nick Drake og Sandy Denny) er nok den som passer best til denne mørke og melankolske tiden av året:

Og resten står skrivd i stjernene

Av og til opplever man ting hvor man tenker "dette kommer jeg aldri til å glemme." Mye glemmer man likevel selv om det er så vakkert, fælt eller rart at man skulle ønske man kunne putte minnene i et skrin og alltid bære dem med seg. Her om dagen skrev jeg om sola og da ble jeg påminnet et sitat, en mann og noen øyeblikk i mitt liv som jeg håper jeg alltid kommer til å huske. Først kom det bare noen få ting som jeg tenker på ganske ofte, men etter hvert dukket det opp flere fragmenter av eridringer som holdt på å forsvinne. Så, her mitt lille minneskrin dedikert Axel og Pratibha.

Axel var en fantastisk forfatter, og han og Pratibha var også venner av familien vår. Jeg husker fortsatt når de kom til Kristiansand med Shanti Devi. Vi dro ut i en mindre båt for å treffe dem og var med på innseilingen til Ålefjær. Jeg hadde ikke vært ombord i så mange skip før og dette var en storslått skute. Med flott treverk, fremmede lukter og under dekk et digert rom med masse orientalske tepper og puter og en gullforgylt buddha. Jeg husker jeg synes dette rommet var helt eventyraktig, som noe hentet fra 1001 natt. Den sørlandske skjærgården viste seg fra sine beste sider ved innseilingen. Blått hav med bare ørsmå krusninger og rundslipte svaberg badet i sol. Og når vi seilte under Vardoddbrua stod alle bak og trodde masten skulle knekke. Det er jo så vanskelig å beregne slikt.

Vi var å besøkte Axel og Pratibha flere ganger på Shanti Devi, men etter hvert kjøpte de den gamle skolen i svingen ute på Ålefjær og herfra er det flere minner som i dag føles som en eller annen fjern drøm. De hadde og har fortsatt store tunge mørkeblå vegg-til-vegg-tepper og flere steder henger digre (way back then føltes de larger than life) Pushwagner-bilder. En hel vegg med speil på badet hvor jeg husker jeg stod og forsøkte å telle hvor mange meg som hadde sneket seg med inn på do. Og et hvitt flygel som Andreas Løwe og jeg senere skulle spille Axels favorittsang på ved minnestunden. (Sangen er forresten "Moon River", og her er originalen med Audrey Hepburn. Det går jo ikke an å ikke dele et klipp fra "Breakfast at Tifanny's" nå muligheten byr seg). I den gamle skolestuen lærte Pratibha meg å ta ut kjernen på hvitløken. Det er den som har den beske smaken og gir den heftigste hvitløksånden. Og det var her Axel fortalte om verdens beste film, "Gudfaren". Etter hvert ble Axel syk, og ettersom han ble dårligere ble det færre besøk ut av fare for å smitte.

Ved vårt siste besøk fikk jeg "Og resten står skrivd i stjernene" og da han skulle signere boka, det vil si Pratibha skrev og han dikterte, oppstod et av disse øyeblikkene man vet man aldri kommer til å glemme. Vi hadde snakket om hint og vink, og som vanlig hadde vel jeg ledd ganske mye. Og med denne mekaniske respiratorpustene - som bryter oppe alle setninger og tankerekker i akkurat passe store tenkepauser - kom det fra sengen: "Tara når du - pust - ler, så er det som - pust - en kanarifugl - pust - ha, ha - pust - ha, ha". Og inskripsjonen lyder derfor "Til  बुलबुल (bulbul - kanarifugl på hindi) fra Grumpy."

Og her passer det kanskje bra å returnere til sitatet fra "Ikaros", en av mine favorittbøker av Axel:

"Det første året i Thaza hadda han drukket en liter gjetemelk hver dag. Året efter tre kvart liter. Og siden hadde han skrudd rasjonen nedover og nedover. Om noen år villa han klare seg uten føde. Han ville tappe direkte av solenergien. Den slags hadde han lest om. Visse guruer i Himalaia gjorde det, og Nerval trodde fullt og fast at disse menneskene var fire fem hundre år gamle. Det hele kom an på åndedrettet. Alle levende vesener hadde et bestemt antall åndedrett å leve med. Det gjaldt å ikke søle dem bort. Og hvis det var mulig i Himalaia, var det også mulig i Thaza. Nerval var ikke snauere. Han ville leve evig, og han ville spise solskiven."